Tuftebredikt

Endre Ruset. Foto: Simone Stibbe

granbar og snøflak, snøflak

og greinverk, greinverk og mose

vispes i gang av varm vind

piskes til forsiktig musikk

svarte svaiende trekronebikkjer

sus som faller lik aske og snø

hele veien ned i spiraler

på den opptråkka stien i snøen

står vi med beina stødig planta

i en vektløs desember-barndom

*

blåsten under stjernebildene

knitringa i snøkrystallene

dryppet fra de vridde furuene

sildringen under breens is

tilhører oss og bare oss

*

vi samler isklumper hver for oss

du samler elver i is til meg

vi samles og gjør oss til én

lydene våre vevd sammen

mose og greinverk, greinverk

og snøflak, snøflak og granbar

vispes opp av varm vind

jeg samler deg inn helt alene

*

her står vi slik vi blir husket

innunder første brefall

pakker du sammen lydene

gir dem til meg

*

du våkner som dugg

mellom skogens

dager som kommer

du våkner i en duggvåt

kropp av spindelvev

edderkopphjertet ditt

klatrer mot halsen

jeg samler deg for meg selv

*

du kaster kroppen fra deg

river av deg navnet

filer ansiktet vekk

kler av deg luktene

knyter opp pulsen

spytter ut stemmen

og stuper ned i en dato

stuper ned i en bresprekk

som aldri blir din

jeg samler deg inn for meg selv

*

innerst inne i planeten is

i vår vektløse desember-barndom

senker vinden farta

for å herme våre nesten

undersjøiske skritt på breen

i pustende jakker glir vi fremover

svømmende armer og bein holder

perfekt astronautisk hastighet

med lyseblå stegjarn festa til beina

tar vi sveveskritt på planeten is

varme vindkast går i bane rundt

vår vektløse desember-barndom

*

tung pust vispes

ut av nesen og munnen

varm vind piskes innunder isen

islyset svaier fra side til side

mellom de åpne ribbeina dine

kald elv banker nede i råkene

som bare finnes her

sildrer meg nesten ned til deg

virvler deg nesten helt opp hit

visper oss sammen

til forsiktig musikk:

sørgelig gul og vakker, uten

hemmeligheter

– jeg samler deg inn for meg selv.
Foto: Simone Stibbe